Ved å starte med blindkontur fokuserer jeg fullt og helt på
hvordan objektet faktisk ser ut, framfor å hente inspirasjon fra en grafisk kilde.
Det er ikke tid eller mulighet til å
tenke og danne egne bilder av hvordan jeg hadde tenkt det så ut. Hvorfor barn ”låner”
bilder til inspirasjon fra andre isteden for å produsere selv, mener Wilsons at
svaret ligger i at disse ”ferdiglagde” bildene er lette å huske. De har få,
karakteristiske former som gjør at det er letter å hente fram fra hukommelsen
(Wilson i Haabesland&Vavik, s. 161-162, 2000). Det å se på objektet, men
ikke på arket skaper konsentrasjon, og det blir lettere å få med alle linjene
og detaljene. Blindkontur er en fin oppvarming før det skal tegnes videre.
Da jeg skulle tegne videre, hvor jeg kunne se ned på arket merket jeg at jeg ble mer bevisst på hvordan objektet og linjene faktisk så ut, fremfor å hente frem gamle ”skjemategninger”. Jeg erfarte at denne prosessen er en fin måte å lære å tegne etter hvordan objektet faktisk ser ut. Da jeg videre skulle tegne kontur med skygge, erfarte jeg at det er viktig å se hvor skyggen faktisk går i forhold til lyset. Overgangene mellom skyggefeltene er krevende å få til, slik at tegningen blir mest mulig lik objektet. Jeg syntes det var vanskelig å få frem de lyse punktene, samt formene på objektet. Dette kommer nok av lite erfaring med tegning, da jeg er vant med å tegne etter ”skjemategninger”. Studien jeg tegnet hadde ikke blitt like lik objektet, hadde vi ikke trent på alle teknikkene først. Da hadde jeg mest sannsynlig tegnet ut ifra mine grafiske kilder.
Alle disse metodene er fine teknikker å bruke i skolen, for
å få elevene vekk fra hvordan de forestiller seg objekter, deres grafiske
kilder. Skal en bli god til å tegne, er det svært viktig å trene seg opp til å
se hvordan objektet faktisk ser ut, for så å føre dette ned på arket. I følge
Koppers, De Winter og Stapel er det psykomotoriske aspektet viktig. Tegning
forutsetter en sammenheng mellom å se og å handle, mellom synet og bruk av
hånden. Denne koordineringen blir oppøvd til en ferdighet ved at vi tegner.
Denne ferdigheten er ikke en rutine eller en vane, men en egen måte å handle
på, en arbeidsstil (Koppers, De Winter & Stapel, s.29, 1993).
Videre skulle vi lære å tegne perspektivtegning. Det er få
prinsipper, og det trenger ikke være så vanskelig. Jeg mener det handler om
nøyaktighet. Det å få rette linjer fra rett punkt er avgjørende for å få til
teknikken perspektiv. Når jeg hadde lært hvor linjene skulle trekkes, ble
iveren større etter å tegne videre. Jeg mener det er fullt mulig å få til denne
teknikken på mellomtrinnet. Perspektivtegninger er noe, i alle fall jeg, har
sett på som ”stort” å få til. Min oppfatning av en perspektivtegning var at det
krevde mye erfaring. Nå vil jeg si tvert imot. Jeg kjenner mestringsfølelse av
å få det til, og er sikker på at det vil gi stor mestringsfølelse til elevene.
Tegning i undervisningen er viktig for barns utvikling. I følge
Koppers, De Winter & Stapel kan ikke vi som lærere være en oppskriftsbok.
Tegning tydeliggjør det forholdet barns selv har til den synlige verden. Og dette
skjer ikke i ord, men i bilder. Etter de har tegnet er det viktig å lære å
verbalisere det som skjer og har skjedd på det billedlige området også. Når en
lærer å verbalisere og konkretisere på andre måter, forsterker en opplevelser
og erfaringer og bidrar til en økt forståelse og rikere begrepsverden (Koppers,
De Winter & Stapel, s. 29-30, 1993).
Haabesland, A.Å., &Vavik, R. (2000). Kunst og håndverk – hva og hvorfor. Bergen: Fagbokforlaget.
Koppers, P., De Winter, W. & Stapel, J. (1993). Barn lærer å tegne – hovedbok. Oslo: Yrkeslitteratur AS.
